Day 3 - En vanskelig tid i livet

  • 19.01.2017, 11:30

Dagens tema traff meg egentlig litt hardt. Jeg har opplevd å være så langt nede, at jeg ikke så lyset i enden av tunnelen. 

Det hele startet sommeren 2014. Det var siste sommeren jeg bodde hjemme, før jeg skulle pakke ned sakene mine og flytte til Trondheim. Jeg brukte sommeren på å jobbe for å tjene penger til studiene, så jeg var så og si i 100% jobb. Mamma, lillesøster og stefaren min dro på ferie til varmere strøk, mens jeg ble igjen hjemme. Jeg hadde ikke noe i mot at de skulle dra, jeg derimot gledet meg til å få ha huset for meg selv en stund og kunne gjøre hva jeg ville. En liten forsmak på hvordan det kom til å bli den kommende høsten. Jeg hadde aldri hatt store problemer med å være alene, bortsett fra at jeg alltid har vært litt husredd, men det er det ikke noe låste dører ikke kan hjelpe mot. De første dagene var herlige, jeg jobbet, slappet av hjemme og bare koste meg alene. Men så, en dag jeg var på vei opp trappen for å hente noe på rommet bare datt jeg helt sammen i gråt. Ut av det blå, trillet tårene ned kinnene mine og jeg ante ikke hva det var som skjedde. Jeg sendte en melding til en venninne hvor jeg fortalte hva som hendte. Hun sendte melding tilbake hvor hun spurte om hun skulle ringe meg for å prøve å roe meg ned, hvorpå jeg svarte at det ikke var vits fordi jeg hadde ikke sjans til å snakke mellom tårene. Hun ringte uansett, noe som var veldig kjekt selv om jeg bare fikk stotret frem noen få ord. Etter den hendelsen tenkte jeg ikke noe mer over det. Resten av tiden familien var borte gikk kjempefint og jeg hadde ikke flere hendelser.

Noen måneder senere hadde jeg flyttet til Trondheim, gjennomgått fadderuka og begynt på grafisk design studiene. Men så merket jeg at jeg ble tyngre og tyngre til sinns. Jeg sov når jeg ikke var på skolen, jeg spiste for å få tiden til å gå og jeg var konstant nedenfor. Det kom til det punktet at når vekkerklokken ringte og jeg dro meg opp av sengen for å så se ut av vinduet at det regnet, bare endte opp med å legge meg ned i sengen igjen for å fortsette og sove. Litt regn ødela hele dagen min og jeg hadde ikke lyst til å gjøre noen verdens ting. 

Jeg begynte å dra hjem hver helg, for det var den eneste plassen hvor jeg lyste opp litt. Til slutt nevnte jeg for mamma hvordan jeg følte og hadde det. Hun sa at det kanskje var lurt at jeg ble hjemme en dag ekstra, sånn at jeg kunne stikke til legen på mandag. Jeg dro til legen, forklarte situasjonen min og fikk bekreftet det jeg hadde tenkt selv. Jeg var deprimert og på toppen av det hadde jeg fått angst for å være alene. Det kom som både et sjokk og en lettelse. Endelig hadde jeg et svar på hvorfor jeg var som jeg var. Men, hvorfor kunne jeg som alltid hadde fått hørt at jeg var en solstråle, plutselig være deprimert? Legen sendte en henvendelse til St.Olavs sånn at jeg kunne få hjelp fra psykolog til å finne ut av ting. Jeg ble også satt på anti-depressiva selv om jeg egentlig ikke hadde lyst å medisineres for noe som var psykisk. I ettertid er jeg sjeleglad for at legen ga meg tablettene, for jeg fikk avslag fra psykologen. De mente jeg ikke hadde alvorlige nok symptomer til å få hjelp. Jeg mener selv at det ille nok når en 20 år gammel jente ikke kommer seg ut av sengen fordi det regner. 

Etter en fjorten dagers tid begynte tablettene å slå inn. Jeg sov ikke så mye lenger, jeg gråt ikke og jeg begynte å gjøre mer normale ting. Men, det er ikke bare positivt. Jeg følte meg egentlig litt flat. Folk kunne fortelle meg triste saker fra deres eget liv og jeg så og si brydde meg ikke. Jeg kunne se triste filmer, noe som alltid gjorde at tårene rant som et fossefall fordi jeg er stappfull av empati, og øynene mine var som ørken. Jeg var ikke helt meg selv. Gradvis ble det bedre, men aldri helt bra. I februar 2016 flyttet jeg hjem igjen til mamma etter å ha valgt og slutte på studiene før tiden. Da ble jeg og mamma enige om at nå var kanskje det beste tidspunktet og slutte på anti-depressivaen for å sjekke hvordan jeg klarte meg uten. Jeg dro til legen, han var enig og jeg trappet ned. Jeg ble overlykkelig den dagen jeg så "Marley & Me" for endte gang og tårene rant nedover kinnene mine på slutten. Jeg ble meg selv igjen.

Angsten sliter jeg fortsatt litt med, men langt i fra på samme viset som før. Jeg har ikke noe problemer med å være alene hjemme en dag, men går det flere dager så kjennes det. Jeg liker også best å sove sammen med noen, så da er det innmari godt å ha en kjæreste man kan krype inntil om kvelden. 

Puh, nå fikk jeg skrevet litt fra meg og dette innlegget ble ganske langt, men jeg håper det var greit uansett å lese! 

Bildet er fra Unsplash.com.

0 Kommentarer

Skriv en ny kommentar

Velkommen

Sunniva Gravem

Jeg heter Sunniva, er 22 år og bor i en liten bygd på Nordmøre. Dette er mitt lille fristed hvor jeg kan skrive om hva jeg vil, så her kan det dukke opp så og si hva som helst. Jeg håper du vil trives her inne!

Søk i bloggen

Viktige innlegg

Sunn fornuft

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Blogglisten
Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits